Kategori: Påskekrim 2021

Del 1: Kjøttkaker og vassent øl. Gullstrupene vender hjem til Påske.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Avgangen fra Trondheim hadde vært 10 min forsinket siden det var mye reisegods fra toget fra Oslo som skulle med nattoget til Bodø. Men begge de to Di3ene framme i front gikk på trinn åtte for å ta igjen det tapte opp bakkene etter Stjørdal.
Siden det snart var påske var toget fullt av blandet annet, studenter og soldater som skulle hjem til sine familier. En og annen handelsreisende var også om bord.
I sovekupé Nr. 4 i vogn 26 holdt søstrene Lutt på å gjøre kveldsstellet. Trude Lutt var 23 år og storesøster Tone på 26 år hadde vært i Ålesund på korstevne. Trude var sangpedagog og sang sammen Tone i kirkekoret. Tone var nylig gift med audiolog Inge Døv som jobbet på øre-nese-hals avdelingen ved Nordland Sentralsykehus i Bodø.

Tidligere den samme kvelden hadde Tone og Trude spist middag på Jernbanerestauranten på Trondheim Stasjon. Jentene hadde spandert på seg kjøttkaker i brun saus, siden det hadde blitt litt billigere på turen til Ålesund enn beregnet.
På bordet bak Trude satt en middelaldrende ganske kraftig mann med en pils fra Dahls Bryggeri. Mannen var kraftig irritert over det han mente var en øl som ikke smakte noen ting, og at han like så godt kunne tatt seg et glass vann.

Del 2: Mord er oppdaget og politiet blir engasjert.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth bråvåknet av den kraftige lyden fra gangen. På vegghylla var det en infernalsk ringing i telefonen. Saks-Holmseth angret med en gang at han hadde åpnet korken på den nye Famous Groose flasken han hadde kjøpt og fortært mye av dagen før. Ringingen for som et ekko rundt i hodet hans og han innså at den ikke ville forsvinne hvis han ikke sto opp og tok den telefonen. Han var jo tross alt på vakt denne påsken. Gutta på politistasjonen hadde på ettermiddagen dagen før ønsker hverandre en god påske og alle gledet seg til en drøy uke med ferie. Alle, unntatt de som skulle ha vakt. Saks-Holmseth var en av dem som ikke gledet seg til å ha vakt. Det hadde vært et sabla styr i fjor med etterforskningen av drapet på skogeier Gran, og i år håpet han på å få kunne nyte godværet som var meldt. Den infernalske ringingen ga seg ikke og gjorde at han måtte stå opp.

-«Du må komme! Du må komme nå!» nærmest tryglet den sylferske politibetjenten som satt vakt på stasjonen nede i Sjøgata.
-«Hva er det?» spurte Saks-Holmseth.
-«D-d-det har vært mord på nattoget» svarte det med skjelvende stemme fra andre enden.
-«Hva!?!»
-«Ja, sjef. Stasjonsmester Braathen på jernbanen ringte nettopp.»
-«Jeg kommer» svarte Saks-Holmseth og beroliget betjenten.

Del 3: Åstedet er sikret og det er oppmøte i kafévogna.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Nede på stasjonen, denne tidlige morgenen, var det et stort oppbud av folk. Ryktet om drapet hadde visstnok spredt seg fort. Jernbanepersonalet og politibetjentene som hadde vært på vakt om morgen hadde sperret av vogn nr 26 og flyttet alle som hadde tilhold i denne vognen under natten over til kafévognen lengst frem i toget.
Inne i serveringen hadde NSB servert ostesmørbrød og kaffe. Disse var innpakket i plast og de reisende var ikke akkurat overbegeistrede over smaken. Blant de reisende satt et reisefølge fra Storbritannia. Her var Mr. Smith som var avdelingsleder for flydeler i den velrenommerte bedriften Bogus Parts Inc., Skotten John McAdam som var eier av et pukkverk utenfor Edinburgh. Og ikke minst støvsugerselgeren Niel Fish. Disse tre var ivrige sportsfiskere å hadde blitt invitert til Lofoten av Henningsvær Gjeddefiskelag.
Også andre selgere var ombord i kafévogna. Bibelselger Johannes «Jesus» Kristiansen, kulelagerselger Bjørn Ring og Finn Fram i fra svenske kartprodusenten Vilseleda Professional.

Saks-Holmseth gikk inn i sovevognen for å se på åstedet. Inne i sovekupé 5 lå en middelaldrende mann i sengen. Det var ikke noe blod å se ved første øyekast men det var tydelig at mannen var død.

-«Hvem var det som fant han?» spurte Stein.
Betjenten som holdt vakt svarte at det var konduktøren.

Del 4: Avhørene bærer frukter og politiet er på sporet av hvem den avdøde er.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kontoret til Stein Saks-Holmseth var svært spartansk men samtidig meget ryddig. Det var nesten så man kunne tru at han ikke gjorde noe, men Stein var en meget nøyaktig og strikt type. Spesielt når det gjalt arbeid. Ja, han hadde et alkoholproblem. Men det var det da mange i samfunnet som hadde, mente Saks-Holmseth. På skrivepulten lå rapporten fra gårsdagens arbeid på toget. Betjentene hadde tatt personalia av alle som var i sovevogna natten da drapet skjedde og alle sammen hadde fått gå fra jernbanestasjonen.

Stein Saks-Holmseth hadde fått litt å tenke på denne påsken allikevel. Hvem var denne drepte mannen og hvordan hadde han dødd. Avhørene som hadde blitt gjort hadde ikke gitt noen umiddelbare svar. Tone og Trude hadde fortalt om mannen som satt bak Trude i Trondheim, og som de haddde sett ombord i vognen seinere den kvelden. Tone mente hun kjente igjen mannen fra tidligere.

Tone og mannen Inge hadde for litt siden bygget bygget hus, og Tone mente denne mannen hadde vært med byggingen.

Nå hadde etterforskeren noe å gå på og antagelsene kunne bekreftes av bestillingslistene for nattoget. Navnet på den som hadde kupé 5 var i følge listene Stein Fjellberg, men identifiseringen av den avdøde var ikke klart.

Tone fortsatte fortalte også at hun hadde sett herr Fjellberg i en ganske heftig diskusjon med engelskmennene på perrongen i Trondheim før toget hadde kjørt.

Del 5: Obduksjonsrapporten har kommet og Saks-Holmseth sover.
En påskefortelling av Claes Lislerud

Betjenten på politistasjonen mottok rapporten fra obduksjonen men da han skulle gi den til etterforsker Stein Saks-Holmseth, fant ham han liggende i dyp søvn over skrivebordet sitt. Betjenten banket forsiktig på kontordøren og Saks-Holmseth våknet stille ut av sin søvn.

-«Kremt ja, hva var det?» spurte Saks-Holmseth

-«Obduksjonsrapporten fra togdrapet er kommet» sa betjenten.

-«drapet? Hvordan kan du være så sikker på at det var drap?»

-«Nei… Jeg er jo ikke det, men alt tyder vel på det?»

-«Det vil jo obduksjonsrapporten vise. La meg få se på den!» avsluttet Saks-Holmseth

Betjenten forlot nok så slukøret kontoret til etterforskeren og kjente seg noe dum.

I mellomtiden kom etterforskeren langt nok ned i rapporten til at identiteten til den avdøde var Stein Fjellberg men det som overrasket mest var grunnen til at han hadde dødd. Han var forgiftet! Og prøvene som obdusenten hadde testet viste at det var spor av arsenikk i hår og negler. 

Før Saks-Holmseth sovnet hadde han sett på rapportene etter avhørene med selgerne på toget. De hadde også vært i en disputt med Fjellberg. Det på en pub i Trondheim tidligere den samme uken.

Hvem var så denne Stein Fjellberg? Hva hadde han gjort galt og hvorfor var så mange på kant med han?

Del 6: Saks-Holmseth må ta turen til Indre Salten for å få nye ledetråder.
En påskefortelling av Claes Lislerud.

For å finne ut mere om Stein Fjellberg måtte etterforsker Saks-Holmseth ta turen til Indre Salten. På Saltdal Lensmannskontor på Rognan fikk Saks-Holmseth mye ny informasjon. Fjellberg var fra et småbruk oppe i Saltdal, ikke så langt fra Røkland. Moren hadde vært sykepleier på Vensmoen Sanatorium etter krigen. Faren drev småbruket og Fjellberg hadde blitt interessert i sprengstoff etter han fant et granatlager som var gjenglemt fra tyskerne. Fjellberg utdannet seg til maskinfører og ble omsider også sprengningsbas.

Siv. Ing. Per Gulbrandsen fattet interesse for Fjellberg og ansatte han til sitt firma Per Gulbrandsen A/S. Per Gulbrandsen gjorde det stort på gjenoppbyggingen av Nord-Norge etter krigen og var en stor aktør ved utbyggingene av de nye NATO flyplassene i landsdelen.

Firmaet hadde nylig gått konkurs etter at tapene ble for store i forbindelse med byggingen av Kvalsundbrua i Finnmark, og Fjellberg var naturlig nok en av de 200 som hadde mistet jobben. I ettertid hadde han tatt de strøjobbene som han fikk tak på i distriktet. Deriblant hadde han vært med på tomteutgravingen til huset til Audiolog Døv.

Del 7: Saken får en dramatisk vending når en vesteråling kommer inn på politistasjonen.
En påskefortelling av Claes Lislerud

-«Di e f-n mæ ikkje rætt!» sang det i veggene på politistasjonen.

Hva i all verden er det som skjer, tenkte Etterforsker Saks-Holmseth og forflyttet seg til betjenten som satt og hadde bakoversveis av personen på andre siden disken. Når Saks-Holmseth rundet hjørnet i korridoren, ser han en mørkhudet mann som snakker kav Vesterålsk dialekt. Den erfarne etterforskeren tok med seg mannen inn på et avhørrom. Der ble mannen omsider såpass rolig at Saks-Holmseth fikk begynt å prate med han.

-«Kan du fortelle hvem du er først før du forteller om hvorfor du er så oppskaket?» startet Stein avhøret.

-«Æ hete Kenny-Jan Bye å e fra Myre i Væsteråln.»

-«Ok, takk. Hva er det som har skjedd?»

-«Di dæran ængelskmænnan… Di sku ikkje te no Gjæddfesklag i Lofotn. Di va ute etter han derrane Sprængingskar´n.»

-«Ok, hva er det som får deg til å tru det?»

-«Æ så di!»

-«Så hva da?»

-«At di forgiftet han! Å nå e di ute etter mæ. De var dærfor di tok toget nordover. Æ e dritredd nå»

-«Bare ro deg ned, vi skal ta vare på deg.»

Stein og Kenny-Jan fortsatte samtalen på avhørsrommet i nærmere en time der vesterålingen fortalte hva som hadde skjedd i Trondheim palmehelgen. Hvordan Fjellberg hadde blitt presset av Mr. Smith, MacAdam og Fish.

Siste episode: engelskmennene kommer.
En Påskefortelling av Claes Lislerud

De tre engelskmennene hadde tatt kontakt med Kenny-Jan Bye og han var ikke snar med å videreformidle møtested og klokkeslett til Stein Saks-Holmseth. Planen var at dem skulle møtes ved Turisthytta med utsikt over hele Bodø, Lofotveggen og Sulisfjellene. I forkant av møtet tok seg Saks-Holmseth og kollegaene på politistasjonen opp til fjellet og ventet. I 3 timer lå dem i skjul før en svart drosje svingte inn på parkeringen til utkikkspunktet. Ut fra den kom Mr. Smith, John MacAdam og Niel Fish. De tre gikk rett mot den svært nervøse Kenny-Jan.

«Dette ser ikke bra ut» – tenkte Saks-Holmseth og beordret politistyrken til ingripelse.

Mange timers avhør med de tre avslørte at det hadde vært dem. Grunnen til dette var at under utbyggingen av Andøya Flystasjon, hadde Stein Fjellberg lurt de tre engelskmennene. De tre hadde vært på Andøya under NATO arbeid. Fjellberg var i hele livet en veldig rett frem type, og sa ting før han tenkte. Det hadde jentene fått oppleve på stasjonskaféen i Trondheim. Vi måtte tilbake 15 år for å finne hva Fjellberg hadde gjort som var så galt at engelskmennene ville hevne seg nå.

De hadde lett etter Fjellberg i årevis, og hadde nesten gitt opp håpet om hevn. De tre hadde vært med på den årlige torskefiske konkurransen på Andøya, og en av dem hadde fått en rekordrugg på kroken. Uvante som de var hadde de knøvlet fiskeredskaper sammen og holdt på å miste rekordfisken. De hadde kauket på hjelp, og Fjellberg hadde nonchalant kommet slentrende med hytten som stav. Lynkjapt løste han flokene, og dro rekordfisken opp i sine egne armer. Dette hadde dere grauthuer ikke fikset uten meg. Med en overlegen mine, klasket han fangsten på dommernes bord, og kunne innkassere pengepremie og ikke minst ære. Giganten veide 46,9 kilo, og som kronen på udåden lot Fjellberg fisken preparere, med arsenikk og formalin, og den prydet nå veggen på puben på Bleik. Engelskmennene hadde sverget hevn denne påska, og skulle til Lofoten for om mulig å dra en større skrei, og de hadde til og med ladet opp med arsenikk for preparering. Fristelsen ble derfor ikke til å bære da de støtte på Fjellberg i Trondheim. De avledet Fjellberg og helte en ørliten dråpe i halvlitern hans i håp om å gjøre turen hans til en lidelse. Ørlite ble nok litt for meget..