Forfatter: Claes Lislerud

Del 7

Moteng blir merkelig stille etter arrestasjonen. Butikken holdes stengt. Folk går forbi med blikket festet på bakken. Ingen vil helt forstå hva som skjedde — for tragedier av dette slaget passer ikke inn her.

Det gamle meieriet står der som før, men nå med et mørkt lag historie som aldri vil forsvinne. Ingen vet hva som vil skje med tomta.

Arvid Kvarg går den samme ruten hver morgen, selv om han går litt langsommere nå. Buster stopper ved skråningen, men bjeffer ikke lenger.

Stein Saks-Holmseth står i vinduet på sitt kontor ved politistasjonen i Sjøgata et øyeblikk og ser utover busstorget. Han kjenner en merkelig blanding av ro og uro. En sak er løst. Men noen saker løser man ikke – de bare ender. Det er på tide å åpne den nederste skuffen på kontoret.

Han åpner Whiskyflaska, skjenker seg et glas og går tilbake til vinduet.
Ser opp mot skyene.
Våren er på vei, langsomt, men sikkert.

Saker i små bygder er sjelden kompliserte, tenker Stein.
De er bare nære.

Del 6

Rapporten er tydelig:
Skaden på hodet stammer fra et kraftig slag mot en stein.
Ikke dødelig umiddelbart, men livstruende uten hjelp.

Jonas Moteng kunne ha overlevd hvis noen hadde ringt etter hjelp.

Stein sitter lenge med rapporten. Dette er den delen av jobben han hater mest — å se hvor mye av tragedien som handler om ti feil sekunder.

Han kjører tilbake til tettstedet en siste gang. Harald forventer ham.

– Jeg følger deg inn, sier Stein.

Harald nikker bare. Han ser ut som en mann som har gått gjennom sin egen dom allerede.

– Jeg skulle ikke ha latt ham ligge, sier han lavt.

– Nei, svarer Stein. – Men det var det du gjorde.

Og det er nok.

Del 5

Kriminaletterforsker Stein Saks-Holmseth er tilbake ved butikken. Harald Moteng står bak disken, men det er ingen kunder. Døra er låst, men han slipper Stein inn.

– Fortell meg alt, sier Stein. Stemmen er rolig, men fast.

Harald trekker pusten.

– Vi kranglet. Som vanlig.

– Hva handlet det om?

– Tomta. Alltid tomta.

– Var dere ved meieriet?

Harald ser ned.

– Ja. Han ville vise meg noe. Et papir. Noe han hadde funnet på loftet hjemme hos moren sin.

Moren til Jonas døde for fem år siden. Hun hadde vært den som holdt familien samlet.

– Hva viste han deg? spør Stein.

Harald blir stille lenge.

– Garantien. Den forbanna garantien. Jeg tok den for 20 år siden. For at meieriet skulle slippe å gå konkurs. Jeg trodde den var slettet for lengst.

– Og Jonas truet med å bruke det mot deg?

– Han sa… han sa at jeg hadde ødelagt livet hans. At jeg holdt ham fanget her. At jeg bare var en gammel feiging.

Harald svelger tungt.

– Han var sint. Jeg ble sint. Vi sto i skråninga bak meieriet. Det var glatt. Jeg dyttet ham.

– Og han falt? spør Stein.

– Han traff en stein. Det smalt. Jeg… jeg trodde han var død.

– Og du forlot stedet.

Harald nikker, og for første gang faller en tåre.

– Jeg skulle ha ringt med en gang. Men jeg… jeg klarte ikke tanken på å miste butikken. Eller å miste ham.

Det siste sier han så lavt at Stein nesten ikke hører det.

Del 4

Tilbake på kontoret i Bodø henter Stein frem gamle dokumenter. Han går overraskende metodisk til verks — mapper, arkiv, gamle digitale registreringer.

Og der. I en gulnet mappe merket “Moteng Meieri — 1957–1973”, finner han et dokument som skiller seg ut:

En personlig garanti.
Signert av Harald Moteng.
Et lån som aldri ble helt innfridd.
Det vil si: Hvis tomta selges, vil garantien kreves inn.

Summen er stor nok til å knekke en liten landhandel.

Stein legger dokumentet pent tilbake. Han forestiller seg Jonas som finner dette. Skjønner at farens motstand ikke handler om tradisjon – men om frykt.

Dette dokumentet er nøkkelen.
Det er ikke et motiv for en fremmed.
Men for en far som står med ryggen mot veggen.

Del 3

Jonas skulle ha fyllt 32 år seinere på året og var den som skulle bli tredje generasjon Moteng som skulle drifte butikken. Han bodde fortsatt hjemme og elsket bygda. Han var den som fått faren og onkelen til å bygge ut. Flere i bygda i forteller at Jonas ønsket å rive det gamle, nesten falleferdige meieriet for å få til noe nytt. Verksted. Lager eller kanskje leiligheter. Men det var flere i området som var imot.

Stein hadde tatt inn Harald for en samtale. Han ønsket å vite mer om familien Moteng. Hvordan var forholdet mellom brødrene? Hadde utbyggingen kostet for mye for familien? Var det grunnlag i bygden for en så stor utvidelse av butikken?
Harald svarte så godt han kunne, det var tungt for han å ha mistet sin sønn på denne måten.

Etterforskningsrunden begynner. Stein snakker med naboer, venner, tilfeldige forbipasserende – alle som har sett eller hørt noe.

Flere fortalte at Jonas hadde lyst opp i blikket når han snakket om å bygge noe nytt på meieritomta. Et verksted for landbruksmaskiner. Eller en samarbeidspartner fra Bodø som ønsket å bygge leiligheter. Han hadde skikkelsen til en bygdegutt, men blikket til en som ville mer. Dette hadde vært noe han virkelig hadde brent for.

Harald hadde derimot snakket med alle i butikken om bygdas tradisjon, men alle visste at grunnen var penger. Han hadde sagt det høyt ved kassa på butikken:
– Meieriet står. Ferdig snakka. Det er en del av Motengs historie.

Flere hadde sett Jonas og faren heve stemmen til hverandre i ukene før. En av naboene hadde hørt dører som smalt.

Stein tar en omvei på vei tilbake til bilen. Han ser ut over meieritomta. Den er uvanlig oppryddet. Noen har vært her de siste ukene – kvistet, ryddet, fjernet skrot. Kunne det ha vært Jonas som hadde ryddet?
Eller noen som ville at det skulle se ut som Jonas?

Del 2

Politiet er sjeldent på besøk på disse traktene, så når Stein Saks-Holmseth svinger inn politibilen i bakgården til meierigården så trekker det til seg en del oppmerksomhet. Knut legger merke til politiet setter opp sperrebånd i det han legger i pengeskrinet i kassen. Harald er ved fruktdisken og setter inn dagens forsyning av ferske appelsiner. Knut sier ingenting, han bare observerer hva som skjer over veien.

Det er tidlig formiddag når Stein parkerer ved meieriet. Solen har akkurat kommet over åsryggen. Den får tak i de rustne takrennene, og alt ser litt mer slitent ut enn nødvendig.

To politibetjenter har allerede avsperret området. Buster sitter ved føttene til Arvid og piper svakt. Arvid selv ser ut som en mann som ikke helt har landet i kroppen sin etter sjokket.

– Hvordan fant du ham? spør Stein.

Arvid forteller detaljert, men med den monotone stemmen folk får når de prøver å holde følelsene på avstand. Stein kjenner igjen måten – en slags selvbeskyttelse.

Stein Saks-Holmseth går rolig rundt åstedet. Han kjenner litt av at han tømte den whisky flasken igår, og han rakk ikke å ta en tur i arkivskuffen på kontoret før han dro ut. Det er kanskje på tide å roe ned litt, tenker etterforskeren i det han ser Jonas Moteng ligge delvis skjult av buskaset. Han ser ingen tegn til kamp, ingen synlige skader bortsett fra et blåmerke bak ene øret. Et fall, tenker Stein. Eller kan det være et slag

Stein går langs meieribygget. Det lukter fukt og gammelt treskur. Trappa opp mot lagerdelen har et trinn som alltid har vært litt råttent; han husker det fra en inspeksjon flere år tilbake. Meieriet var en gang hjertet av området — melkebiler, traktorer, folk som hilste i forbifarten.

Nå er det bare skallet igjen.

På andre siden av veien står Harald Moteng utenfor butikken. Han gjør ingenting for å skjule at han stirrer rett på åstedet. Hendene er stukket dypt ned i lomma på en slitt vindjakke. Ansiktet er stivt – ikke trist, mer som om han prøver å holde noe inni seg.

Stein går bort.

– Det er Jonas, bekrefter Stein.

Harald nikker.
– Jeg så politiet komme. Jeg skjønte tegninga.

– Når så du ham sist?

– I går kveld.

– Sa han hvor han skulle?

Harald nøler. Det er kort, men nok til at Stein registrerer det.

– Nei. Han bare… gikk.

Stein noterer. Dette er ikke hele sannheten. Ikke engang halve.

Del 1

De siste ti årene har den tidligere Meieribestyreren, Arvid Kvarg, gått sin faste morgentur med hunden Buster. Den siste snøen forsvant like før palmehelgen, men luften er fortsatt skarp. Selv om det er noen år siden meieriet ble nedlagt så er det fortsatt naturlig at de to tar turen nedom krysset ved Moteng. Det er ikke så mange andre veier å gå fra huset ved Ersrud. Når de kommer ned mot det gamle meieriet begynner Buster plutselig å dra mot skråningen som er på baksiden. Buster drar så kraftig at den gamle mannen ikke lenger klarer å holde igjen. Ved en busk stopper Buster plutselig å starter å bjeffe.

Når Arvid kommer nærmere ser han at det ligger en kropp under busken. I det han drar unna Buster fra kroppen ser han tydelig hvem som ligger der. Det er Jonas Moteng, sønn til Harald Moteng som driver Moteng Handel tvers over veien for meieriet.

Politietterforsker Stein Saks-Holmseth sitter rolig på sitt kontor i politihuset i Sjøgata i Bodø. Han har akkurat lagt fra seg dagens utgave Nordlands Framtid der hovedoppslaget er bombeangrepet på lufthavna i Las Palmas. De har fått beskjed på stasjonen at hans assistent Ane Bangelsen har det bra etter omstendingene. Hun hadde endelig tatt seg råd til å reise til syden men havnet midt oppi de dramatiske hendelsene.

Telefonen ringer kort tid etterpå. Stein løfter av røret, lytter og sier bare:
– Jeg er på vei.

Denne filmen er noen år gammel, men fortsatt like aktuell. Her er litt om hva vi faktisk bedriver med.

Sandra og Wolfgang innrømmet ganske raskt at det var dem som hadde gjennomført ranet å tatt esken ombord på toget. De hadde hoppet ombord på nattoget i Mo i Rana, etter å ha reist dit fra Fauske tidligere på dagen. 

De hadde ventet til roen hadde lagt seg og de hadde passert Bolna før de hadde sneket seg inn i postvogna. Der bakbandt de postmennene Due og Horn å startet å lete etter pakken som var adressert til J. Tømmerbakk Musikk. Siden den var merket med store NAI merker fant de den ganske raskt og kunne forlate postvogna. De holdt seg så i ro i kupeen de hadde leid å gikk av toget på Fauske. Der hadde de parkert bilen og kjørte så mot Bodø. 

Hva hadde så motivet vært for å ta akkurat denne pakken med en ekslusiv blokkfløyte. Jo, firmaet Norsk Accordion Import Inc. var meget store innenfor import av musikkinstrumenter. Og de drev stort innen import av trekkspill, sekkepiper, banjo og blokkfløyter. Sandra hadde under sitt år i Drammen hatt en affære med innehaveren av Norsk Trekkspillretur A/S som gjorde alt i sin makt for å sette kjepper i hjulene for NAI. Norsk Trekkspillretur hadde som mål å samle inn alle typer instrument som «vanlige folk» ikke likte. Norsk Accordion Import Inc. gjorde det derimot svært godt og hadde et allerede et stort distribusjonslager for Nord-Norge. Disse to firmaene hadde i flere år vært i konflikt uten at de egentlig var klar over at de trengte hverandre. Nå hadde ledelsen i NAI fått nys i kjærlighetsaffæren og hadde truet med å offentliggjøre den. Dermed hadde Norsk Trekkspillretur tatt kontakt med Sandra Schmidt som villig hadde latt seg rive med. 

Stein Saks-Holmseth var i hvert fall glad at det ikke hadde vært noen drap denne påsken. I avisen leste han at også ranet i Stamsund nå i stort sett var løst. Politiet i Lofoten hadde sporet opp to menn, der den ene var tatt i en tråler der man også hadde beslaglagt mye av ransutbyttet. Den andre personen hadde man tatt på toget på vei til Trondheim. Han hadde hatt med seg en stor brun koffert, var gråhåret og hadde mørke klær da han ble tatt. Vent litt nå, tenkte politietterforskeren. Var ikke det han som sto i køen bak den gamle damen ved reisegodsekspedisjonen? Han hadde hatt følelsen at den mannen var en kjeltring da han hadde sett han. 

 Den vesttyske bilen ble raskt funnet av en av patruljene i byen. Det var som ventet to personer i den, men at det var en kvinne og en mann var overraskende. Hadde ikke postmennene Due og Horn sagt at det var to menn? 

Nede på politistasjonen i Tollbugata ble de to plassert i hvert sitt avhørsrom. 

Stein Saks-Holmseth tok forhøret med mannen og Ane Bangelsen naturlig nok kvinnen. 

I hvert sitt rom gikk de begge i gang med å få ut personalia.

Patruljen hadde funnet passene i bilen og de ble nå sjekket mot hva de to sa de het. 

Begge fortalte hvem de var og at de var på ferie her i Salten. At de hadde vært i Saltstraumen å fisket og at de hadde vært å sett på tørrfiskakvariet på Nordlandsmuseet. 

Kvinnen sa hun het Sandra Schmidt. Var 35 år gammel, mørkeblondt med brune øyne. Fra Düsseldorf og snakket ganske bra norsk, siden hun hadde studert i et år på Røde Kors Sykepleierskole i Drammen. 

Mannen het Wolfgang Kleinkneckt og kom fra Ulm. Han var 38 år og begynte allerede så smått å få grå hår og vikene i pannen var straks i ferd med å møtes.  

Etter veldig kort tid ble begge avhør avbrutt. Når Holmseth og Bangelsen kom ut får de se patruljen bære inn en eske på kontoret. 

«Vi fant den blant bagasjen i bilen»

Esken var tydelig merket NAI i norske farger. «Jeg trur vi har beslaglagt ransutbyttet fra toget, Ane» konstaterte Stein. 

Begge to gikk inn på avhørsrommene og stilte samme spørsmål:

«Hvor var dere på Palmesøndagen?»