Forfatter: Claes Lislerud

Det ble en våt kveld hos Gro Stilke. Såpass at det ble til at Ane Bangelsen ble igjen og sov på sofaen. Jentene hadde både fått snakket om blomster og om politiet. 

Ane satt litt slukøret på bussen tilbake til byen. Hun skulle vært på jobb for en liten time siden. Hun satt å funderte på hvordan hun skulle unnskylde at hun var sein. Om hun skulle si det som det var; at det hadde blitt litt mye bobler vin igår og at hun rett å slett sovnet på sofaen. Eller om hun skulle finne på en hvit løgn. 

Litt utenfor sentrum oppdager Ane den røde bilen igjen, og da kom hun på at den bilen også sto utenfor huset til Gro Stilke dagen før.  Nå klarte hun å se at bilen hadde registrerings nummeret OF-EN 332. Bilen kom altså fra Vest-Tyskland. Ane ble ganske sikker på at det disse opplysningene ville veie opp for at hun kom for seint. 

Det var ikke noen tvil i at Stein Saks-Holmseth var fornøyd med opplysningene. Noe må knytte denne bilen til saken, men hvordan?

Ane Bangelsen var god venninne av Gro Stilke. Gro drev svingen gartneri og bodde i en firemannsbolig like ved Nord-Norges Salgslag. 

Huset hadde flere ulike beboere. Ole og Anne Hansen var et svært gjennomsnittlig ektepar. De hadde vært gift i 27 år, hadde to barn som var flyttet ut, og nå hadde de tatt seg råd til å kjøpe seg en litt finere Volvo etter å ha kjørt ulike VW de siste 15 årene. Anne var butikkmedarbeider hos Dressmann i byen. Ole var nylig pensjonert men hadde jobbet som snekker. 

Familien Pedersen var nyinnflyttede i huset. Herr Pedersen var industriarbeider og fru Pedersen var sykepleier. De hadde en sønn på 15 og ei datter på 6. Sønnen Jan-Erik hadde fått en Apachesykkel til bursdagen sin og denne var nå i flittig bruk. 

Hele huset var egentlig fylt opp med vanlige folk.

Gro Stilke eide en av leilighetene i andre etasje og om sommeren nøyt hun livet i på balkongen sin, men for å hindre innsyn fra togene som kjørte forbi hadde hun satt opp skjermer på balkong rekkverket. 

Den her skjærtorsdagen hadde Ane blitt invitert hjem til Gro for litt ost og vin. Nå skulle det bli en kveld med sladder og latter. Endelig så skulle Ane få en avslappende venninnekveld. Det hadde jo ikke blitt noe tid til det under politiutdanningen. 

I det hun kom opp til blokka, hadde Jan-Erik akkurat kommet hjem på sin sykkel og slengt den fra seg utenfor inngangsdøra. Faren sto å så dette og eksploderte i sinne. 

«Er det slik du behandler din nye sykkel, Jan-Erik!» utbasunerte faren.

Hun var nok nærmere 190 høy i strømpelesten og hadde naturlig nok svært lange røde negler; Selveste Belinda i hennes egne neglesalong. Så høy var hun, at hun hadde fått montert arbeidsbordet akkurat mellom den gamle og nye delen av salongen. Her var det et trappetrinn slik at Belinda kunne sitte litt lavere for å få en naturlig arbeidsstilling når litt lavere damer fikk sine negler stelt. Belinda hadde også en liten detaljhandel i salongen slik at menn med spesielle interesser kunne bli fornøyde. 

Her satt Ane Bangelsen og fikk sine negler stelt. Selv ei politi kunne jo se presentabel ut, hadde hun bestemt seg for. Belinda snakket i vei som vanlig med sin spesielle dialekt. Plutselig ser Ane at det passerte en svært velstelt rød bil utenfor salongen. Bilmodellen var ukjent for Ane men hun fikk med seg at den hadde ikke hadde norske skilt. 

Etter nærmere en time var endelig Belinda ferdig og frøken Bangelsen kunne betale for behandlingen. Hun regnet med at Saks-Holmseth eller noen av de andre sjefene på stasjonen kom til å si noe om at hun hadde vært borte så lenge. I det hun skulle gå til sin bil oppdaget hun den røde bilen igjen. Parkert ved siden av veien like ved den nye undergangen ved Utslagsnes holdeplass. Og rett ved siden av var det et reklameskilt med en logo i rødt, hvitt og blått. Hadde ikke postmannen Horn nevnt noe om en logo i norske farger.

Kanskje var timen ikke bortkastet likevel?

Etterforskningen gikk bra i postvogna. Man lette etter spor etter gjerningsmennene og hvilken pakke de faktisk hadde tatt. Ane Bangelsen var med på notene og klarte å finne et avrevet ispapir med teksten Mr.Yankee. Når postmennene Horn og Due ble spurt om de hadde spist is i vognen ble Bangelsen umiddelbart avvist med at «i postvesenet spiser eller drikker man aldri ved post! Nei, dette måtte komme fra en av gjerningsmennene.»

Ispapiret ble møysommelig pakket i en bevispose. 

Stein Saks-Holmseth hadde dratt tilbake til kontoret i Tollbugata. Han satt å gjorde papirarbeid når telefonen ringte. I andre enden av røret var det ei klar damestemme. Ganske ung, men i tillegg var det noe kjent med stemmen. Damen presenterte seg omsider som Tone Døv etter å ha forsikret seg at det var Holmseth hun snakket med. Det navnet hørtes kjent ut, tenkte etterforskeren. Tone Døv fortalte at hun ikke hadde mottatt blokkfløyten hun hadde bestilt i instrumentbutikken til J. Tømmerbakk. 

«Nei, alvorlig talt, Fru Døv. Dette har da ikke politiet noe med å gjøre!» svarte Holmseth bryskt. 

«Nå er det ei fløyte jeg har betalt 35000 kroner for da» svarte Tone. 

«Sa du trettifem… tusen!» 

«Ja, det er en Mollehauer blokkfløyte»

Stasjonsmester Braathen tok i mot kriminaletterforsker Saks-Holmseth og konstabel Bangelsen i venterommet. På vei inn til hans kontor gikk følget forbi reisegodsen der en mann med en stor koffert sto å ventet. Mannen virket utålmodig og stirret på sitt armbåndsur flere ganger på den korte tiden følget kunne se han. Den eldre damen foran han i køen hadde ikke den minste hastverk og det hadde ikke mannen på andre siden av skranken heller. Holmseth tenkte at den NSB ansatte mannen må være i slekt med bilsakskyndig Rask. Kanskje var det hans sønn siden han var så treg.

Inne på Braathens kontor satt det to posttjenestemenn. Når døren til kontoret til Stasjonsmester Braathen var lukket ble mennene presentert. Postmennene Horn og Due kunne fortelle at togranet var meget besynderlig. Midt oppe på Saltfjellet hadde gjerningsmennene tatt seg inn i postvogna der Horn og Due satt å sorterte brev fra postsekkene de hadde tatt ombord i Mo i Rana. Postmennene ble bakbundet ved sine plasser før de metodisk hadde gått igjennom pakkene i vogna helt til de hadde funnet en spesiell. Denne tok de med seg og gikk tilbake inn i toget. Hvor mennene hadde gått av ante de ikke. 

Bangelsen var frempå og spurte Due om han viste hva det kunne ha vært i den pakken eller til hvor den skulle. 

Horn skøt in at han mente at han så et merke i norske farger på pakken. 

Politietterforskeren spurte om signalementet til mennene. Hva for klær de hadde på seg og om de hadde lagt merke til andre spesielle ting. 

Due snudde seg mot Horn å sa «jeg mener at han ene snakket litt gebrokkent. Nesten som om han brøt litt på tysk». 

Vi har kommet til den femte utgaven av Claes sin påskekrim. Håper dere vil følge med i år også!

Det var sol innimellom snøbygene denne palmesøndagen og et tynt melislag med snø lå på gressplenene. Kriminaletterforsker Stein Saks-Holmseth hadde ikke noe særlig matlyst etter en tur på Monty kvelden før. Selv om han hadde vakt så hadde det blitt kanskje noen flere Nordlandspils en han burde kvelden før. Det hadde vært flere kollegaer på stasjonen som maste på at Holmseth burde være igjen. Det overrasket han en smule. Han virker ikke spesielt godt likt på stasjonen ellers. Noe lå det vel i at man sier at alkohol gjør blind. Dessverre hadde ikke damene kommet langt nok ned i glasset slik at de hadde hatt lyst å bli med han hjem. At damene ikke ble med han hjem, var han ikke spesielt overrasket over.

Omsider ble i hvert fall kaffen ferdig i perkulatoren. Han syntes at den var treg idag. Under tiden satt han som vanlig med avisa. 

Nordlandsposten kunne melde om at det hadde vært ran hos en gullsmed. Verdier for over hundre tusen kroner hadde blitt stjålet hos Brødrene Johansen A/S i Stamsund et par kvelder før. Dette hadde de fått varsling om på stasjonen så klart og de hadde holdt et øye på hvem som kom med fergene fra Lofoten. Det var jo som å lete etter ei nål i ei høystakk, for noe signalement hadde det ikke fått fra Lensmann Klepstad på Leknes. 

Det sto også i avisa om noe som kollegaene hadde hatt det veldig morsomt med kvelden før. I noen uker hadde en vestlending gått dør til dør i Bodø som utga seg for å kunne helbrede folk med reumatiske sykdommer. Ved håndspåleggelse eller ved å la seg rulle inn i eksotiske helbredende skinn kunne plagene fjernes. Ei kvinne hadde henvendt seg til Saks-Holmseth å antydet at mannen at hun måtte ta av seg undertøyet og legge seg på skinnet. Da hun, på nordnorsk vis, brast ut i latter hadde mannen raskt forduftet med skinn og det hele. Kriminaletterforskeren ristet bare på hodet da han leste om dette. 

I det han tok den siste slurken med kaffe ringte telefonen. Det var Ane Bangelsen som satt og hadde vakt på stasjonen. Hun var nettopp uteksaminert og var sylfersk som politikonstabel. Ukjent på stasjonen var hun derimot ikke. Hun hadde i flere år jobbet som sekretær men nå hadde hun endelig fått uniformen på plass. Siden hun var så kjent på stasjonen fra før hadde hun fått ekstravakt denne påsken. 

Del 8: Dramatikk på det gamle meieriet.
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Britt Renslid var ikke å finne. Stein Saks-Holmseth og Ane Bangelsen spurte rundt blant folk på Moteng om når de hadde sett Britt sist. Når Ane og Stein banket på døren til bussjåfør Hilmar Rute fikk de et svar. Han hadde kjørt henne mot byen men at hun plutselig hadde hoppet av ved stoppestedet ikke langt unna gamle Moteng Meieri. Det gamle meieriet hadde stått tomt noen år. Virksomheten hadde blitt lagt ned i 1973 da Bodin meieri i Bodø tok over. Holmseth bestemte at de måtte ta turen dit for å se om de kunne finne noen spor etter Britt Renslid der. Vel fremme ser Stein en hvit Simca parkert ved det gamle meieriet.

-«Den bilen så jeg oppe ved stallen til Disponent Gullriksen her om dagen».

-«Var det hans eller var det Stina Gryn sin?» spurte Ane.

-«Nei, Stina har ikke bil. Hun er jo bare 17.»

I det de snakket om dette åpnet seg en port og to skikkelser kommer til syne. Først Britt Renslid og like bak en mann med pistol. Det var tydelig at han brukte Britt som skjold og at hun var tatt til gissel av mannen.

-«Ikke kom nærmere» skrek mannen

-«Bli her i bilen» sa Holmseth til frøken Bangelsen.

Mannen sto litt i skjul for at Holmseth kunne se hvem han var, men stemmen hadde han hørt før. Det var tydelig for Holmseth at dette måtte være disponenten, og at bilen måtte være hans. Men hvorfor hadde han tatt den eldre damen til gissel?

-«Hva er det du styrer med, Disponent Gullriksen» ropte kriminaletterforskeren.

-«Jeg gjør det som er det eneste rette»

-«Det er vel ikke rett det du gjør nå?»

-«Jo hun her skal lide samme skjebne som Benn!»

-«Og hvorfor det om jeg tør spørre?»

-«Fordi Benn og hun her har hatt et forhold.»

-«Å du er også forelsket i Britt, eller?»

I det dette spørsmålet blir stilt over gårdsplassen, ser plutselig Holmseth at porten sakte og lydløst går opp. I et raskt basketak klarer Ane Bangelsen å overta pistolen fra Gullriksen og i tillegg skyve han over kanten på rampen. Holmseth springer frem og overmanner disponenten. Ikke et skudd har blitt avfyrt og Britt Renslid virker temmelig upåvirket ut.

Stein Saks-Holmseth var ikke spesielt blid. Ikke fordi Gullriksen hadde truet dem, men for at Ane Bangelsen hadde gjort det hun hadde. At en sekretær hadde gjort politiarbeidet på denne måten og i tillegg satt seg selv i fare. Nei det var ikke bra. Og frøken Bangelsen fikk høre det.

Under avhørene av disponent Gullriksen kom det frem at Britt Renslid hadde hatt et mangeårig forhold til han. Bonden Gard Eng hadde kommet over at Britt og Benn Fjuul også hadde et forhold. Bak sjalusiens mørke gardin hadde Gullriksen dyttet Benn over ende og han hadde slått i bakhodet i en stein. Ved hjelp av bonden Eng hadde dem prøvd å få det til å se ut som en ulykke i smøregrava.

«Disse påskehendelsene tar knekken på meg» tenkte Stein Saks-Holmseth i det han skrev søknad til politimesteren om fritak for påskevakt neste år. Ane Bangelsen derimot. Hun måtte han prøve å få til å bli oppgradert til hans assistent.

Del 7: Ane Bangelsen har bange anelser.
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Det var noe som ikke stemte. Kriminaletterforsker Stein Saks-Holmseth følte det på seg. Noe var i gjære. Han hadde ingen mistenkt bortsett fra at bonden Gard Eng virket svært unnvikende. Og ikke hadde han noe motiv, viste hvordan bensinstasjonseieren hadde blitt myrdet eller hvor det hadde skjedd. Han hadde en sterk følelse at Moteng var arnestedet for det hele saken, men han hadde ikke noen bevis. Hvordan i all verden skulle han kunne løse denne saken? Han måtte ha et form for gjennombrudd.

Alle disse tankene for rundt i hodet hans, da Ane Bangelsen kom inn. Hun måtte få snakke med kriminaletterforskeren. Hun følte også at det var noe på gang. Saks-Holmseth var såpass i villrede at han gjerne kunne tenke seg å høre på hva frøken Bangelsen hadde å si.

⁃ «Ja, frøken Bangelsen?»

⁃ «Ikke for å legge meg i, men jeg har tenkt på denne saken de siste dagene.»

⁃ «Det er helt i orden. Bare fortell hva du har i tankene. Det kan være klokt med noen nye tanker og ideer i denne saken.»

⁃ «Jo, hva har vi å gå på? Har Stina Gryn gjort en dårlig jobb å at Benn Fjuul hadde noe på henne? Eller hadde Stina Gryn noe på Benn Fjuul? Hva med hun renholderen?»

⁃ «Britt Renslid?»

⁃ «Ja hun ja. Har hun noe i gjære med han bonden fra Moteng? Eller er det et sjalusidrama vi er vitner til?»

⁃ «Jeg har vært i de samme tankene» svarte Stein og fortsatte:

⁃ «Det er noe muffens med hun Britt Renslid. Hun virket helt uberørt da jeg var å besøkte henne første gangen»

⁃ «Har hun noe ugjort med Benn da?»

⁃ «Det er det jeg ikke har funnet ut, men så er det Disponent Gullriksen da.»

⁃ «Hvem er kona til Gullriksen?» spurte Ane.

⁃ «Det vet jeg ikke, men noen må jo være moren til Stina Gryn og Arve Sølve.»

⁃ «Hvorfor heter Stina Gryn til etternavn når guttene heter Gullriksen?»

⁃ «Hun sa selv at det kom fra moren»

⁃ «Gryn…» Ane fordypet seg i navnet og lot navnet henge i luften.

⁃ «Kjenner vi til noen som heter Gryn?» fortsatte hun.

⁃ «Nei, det har jeg ikke fått sett noe på.»

Samtalen ble så avbrutt av telefonen som kimte.

Det var patologen ved Sentralsykehuset. Obduksjonsrapporten var klar. Benn Fjuul hadde blitt slått med en stump gjenstand i hodet. Han hadde et merke i pannen som kunne ligne på bunnen av en bøtte.

-«En bøtte?» avsluttet Holmseth samtalen med patologen.

-«Jeg må tilbake til Moteng» sa etterforskeren til frøken Bangelsen, og fortsatte

-«Nettet snører seg plutselig rundt Britt Renslid.»

-«Ja det kan se sånn ut»

-«Jeg trur du skal bli med ut dit, Ane»

Hun ble temmelig beæret av etterforskerens tilbud og takket spent ja.

Vel fremme ved Moteng Handel så dem at Britts blå folkevogn sto parkert foran bygningen, men ingen kom å tok i mot dem i døren. Det var mørkt å stille i leiligheten over butikken.

Del 6: Når dessertmagen skriker og nye opplysninger kommer fra krimtekniker Høystakk.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Hvorfor i all verden stakk bonden Gard Eng av når han oppdaget kriminaletterforsker Stein Saks-Holmseth? Hvorfor virket det som han bokstavelig talt hadde satt mange spor etter seg på bensinstasjon i løpet av helgen da bensinstasjonseieren Benn Fjuul hadde forsvunnet? Holmseth hadde mange nye tanker i hodet når han på ny kjørte til Moteng. I det han stoppet ved gården til Eng fant han det best å bare observere. Kikkerten han hadde i bilen ble funnet frem. Det var ingen gårdbruker å se. Traktoren var også borte. Det var mange år siden gården hadde blitt malt og den bar mye preg av det. Holmseth kunne se at det var noen griser ved fjøsen, men ellers så det ut til at det var lite med dyr på gården. En gammel folkevognbuss sto parkert ved boligen, men å få den ut på veien ville nok blitt særdeles vanskelig, med tanke på hvor dårlig stand veien til gården var. Traktorvei var nok et mye bedre betegnelse på veien. Noen steder var det over 20 cm dype spor etter den tunge traktoren.

Nei her var det ikke mye mer å hente. Det var bedre å finne ut om Njål Høystakk hadde funnet ut noe mer. På turen tilbake mot storbyen svippet han innom Moteng Handel. Han ble så fysen på Krem Banan sjokolade.

Njål Høystakk kunne fortelle at Benn Fjuul ikke hadde blitt drept på bensinstasjonen. Han må ha blir lagt i smøregrava.

-«Kan du si noe om dødstidspunktet, Njål?»

-«Ja han døde en gang seint på lørdagsettermiddag. Da vi fant han hadde han vært død i ca 35 timer.»

-«Men hvis han er blitt lagt i smøregrava død. Da må han jo ha lagt der på søndagen, mens stasjonen var åpen?»

-«Nei det trur jeg ikke. Han kan ikke ha blitt lagt der når Pedersens bil sto der inne.»

-«Hvordan kan du være så sikker på det?»

-«Det er blodspor på kanten til smøregrava midt under der bilen må ha stått. Han må ha blitt dratt over garasjegulvet når det ikke sto en bil i garasjen.»

Del 5: Enten så misser man bussen eller så havner man i søla.
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Ved Moteng startet veien mot stedet Ersrud. Det var i dette veikrysset man hadde lagt bygget Moteng handel. På motsatt side for landhandelen på Moteng lå bussgarasjen til Hilmar Rute.

Herfra drev Hilmar lokalruten inn til Bodø med sin gamle Scania-Vabis fra 1949. Bussen hadde tidligere blitt brukt som Nord-Norge Bussen, ruten mellom Lønsdal og Narvik, men hadde nå blitt nedgradert til bygdebuss. Hilmar var opprinnelig fra Drammendistriktet. Der hadde han en bror som også kjørte en lokalrute. Hilmar hadde funnet seg sin kone i 1957 under en busstur til Lofoten som han hadde vær ansvarlig for. Kona var fra Moteng og urokkelig til å få flyttet derfra.

Litt lenger opp på denne veien mot Ersrud lå gården Eng.

Når etterforskeren svingte inn på gården, forsto han hva de andre vitnene hadde sagt. Her var det et gjørmehav. Veien inn til gården var så ille at Stein måtte parkere ute på hovedveien å gå inn til gården. Nå viste det seg at det slett ikke var spesielt smart å dra ut med lavsko på landet. Han klarte å hoppe på gresstustene der det var som verst. Dette så naturligvis bonden og han fant da ut at det bare var å kjøre fra gården med traktoren.

Stein Saks-Holmseth var i ferd med å rope «stans» men innså at det hadde vært forgjeves. Isteden vendte han tilbake til bilen. På turen tilbake tråkket han selvfølgelig feil slik at han sklei, mistet balansen og havnet i en sølepytt.

Slukøret måtte han vende tilbake til politistasjonen med uforrettet sak, skitten og våt.