SMJKs Påskekrim 2024

 Den vesttyske bilen ble raskt funnet av en av patruljene i byen. Det var som ventet to personer i den, men at det var en kvinne og en mann var overraskende. Hadde ikke postmennene Due og Horn sagt at det var to menn? 

Nede på politistasjonen i Tollbugata ble de to plassert i hvert sitt avhørsrom. 

Stein Saks-Holmseth tok forhøret med mannen og Ane Bangelsen naturlig nok kvinnen. 

I hvert sitt rom gikk de begge i gang med å få ut personalia.

Patruljen hadde funnet passene i bilen og de ble nå sjekket mot hva de to sa de het. 

Begge fortalte hvem de var og at de var på ferie her i Salten. At de hadde vært i Saltstraumen å fisket og at de hadde vært å sett på tørrfiskakvariet på Nordlandsmuseet. 

Kvinnen sa hun het Sandra Schmidt. Var 35 år gammel, mørkeblondt med brune øyne. Fra Düsseldorf og snakket ganske bra norsk, siden hun hadde studert i et år på Røde Kors Sykepleierskole i Drammen. 

Mannen het Wolfgang Kleinkneckt og kom fra Ulm. Han var 38 år og begynte allerede så smått å få grå hår og vikene i pannen var straks i ferd med å møtes.  

Etter veldig kort tid ble begge avhør avbrutt. Når Holmseth og Bangelsen kom ut får de se patruljen bære inn en eske på kontoret. 

«Vi fant den blant bagasjen i bilen»

Esken var tydelig merket NAI i norske farger. «Jeg trur vi har beslaglagt ransutbyttet fra toget, Ane» konstaterte Stein. 

Begge to gikk inn på avhørsrommene og stilte samme spørsmål:

«Hvor var dere på Palmesøndagen?»

SMJKs Påskekrim 2024

Det ble en våt kveld hos Gro Stilke. Såpass at det ble til at Ane Bangelsen ble igjen og sov på sofaen. Jentene hadde både fått snakket om blomster og om politiet. 

Ane satt litt slukøret på bussen tilbake til byen. Hun skulle vært på jobb for en liten time siden. Hun satt å funderte på hvordan hun skulle unnskylde at hun var sein. Om hun skulle si det som det var; at det hadde blitt litt mye bobler vin igår og at hun rett å slett sovnet på sofaen. Eller om hun skulle finne på en hvit løgn. 

Litt utenfor sentrum oppdager Ane den røde bilen igjen, og da kom hun på at den bilen også sto utenfor huset til Gro Stilke dagen før.  Nå klarte hun å se at bilen hadde registrerings nummeret OF-EN 332. Bilen kom altså fra Vest-Tyskland. Ane ble ganske sikker på at det disse opplysningene ville veie opp for at hun kom for seint. 

Det var ikke noen tvil i at Stein Saks-Holmseth var fornøyd med opplysningene. Noe må knytte denne bilen til saken, men hvordan?

SMJKs Påskekrim 2024

Ane Bangelsen var god venninne av Gro Stilke. Gro drev svingen gartneri og bodde i en firemannsbolig like ved Nord-Norges Salgslag. 

Huset hadde flere ulike beboere. Ole og Anne Hansen var et svært gjennomsnittlig ektepar. De hadde vært gift i 27 år, hadde to barn som var flyttet ut, og nå hadde de tatt seg råd til å kjøpe seg en litt finere Volvo etter å ha kjørt ulike VW de siste 15 årene. Anne var butikkmedarbeider hos Dressmann i byen. Ole var nylig pensjonert men hadde jobbet som snekker. 

Familien Pedersen var nyinnflyttede i huset. Herr Pedersen var industriarbeider og fru Pedersen var sykepleier. De hadde en sønn på 15 og ei datter på 6. Sønnen Jan-Erik hadde fått en Apachesykkel til bursdagen sin og denne var nå i flittig bruk. 

Hele huset var egentlig fylt opp med vanlige folk.

Gro Stilke eide en av leilighetene i andre etasje og om sommeren nøyt hun livet i på balkongen sin, men for å hindre innsyn fra togene som kjørte forbi hadde hun satt opp skjermer på balkong rekkverket. 

Den her skjærtorsdagen hadde Ane blitt invitert hjem til Gro for litt ost og vin. Nå skulle det bli en kveld med sladder og latter. Endelig så skulle Ane få en avslappende venninnekveld. Det hadde jo ikke blitt noe tid til det under politiutdanningen. 

I det hun kom opp til blokka, hadde Jan-Erik akkurat kommet hjem på sin sykkel og slengt den fra seg utenfor inngangsdøra. Faren sto å så dette og eksploderte i sinne. 

«Er det slik du behandler din nye sykkel, Jan-Erik!» utbasunerte faren.

SMJKs Påskekrim 2024

Hun var nok nærmere 190 høy i strømpelesten og hadde naturlig nok svært lange røde negler; Selveste Belinda i hennes egne neglesalong. Så høy var hun, at hun hadde fått montert arbeidsbordet akkurat mellom den gamle og nye delen av salongen. Her var det et trappetrinn slik at Belinda kunne sitte litt lavere for å få en naturlig arbeidsstilling når litt lavere damer fikk sine negler stelt. Belinda hadde også en liten detaljhandel i salongen slik at menn med spesielle interesser kunne bli fornøyde. 

Her satt Ane Bangelsen og fikk sine negler stelt. Selv ei politi kunne jo se presentabel ut, hadde hun bestemt seg for. Belinda snakket i vei som vanlig med sin spesielle dialekt. Plutselig ser Ane at det passerte en svært velstelt rød bil utenfor salongen. Bilmodellen var ukjent for Ane men hun fikk med seg at den hadde ikke hadde norske skilt. 

Etter nærmere en time var endelig Belinda ferdig og frøken Bangelsen kunne betale for behandlingen. Hun regnet med at Saks-Holmseth eller noen av de andre sjefene på stasjonen kom til å si noe om at hun hadde vært borte så lenge. I det hun skulle gå til sin bil oppdaget hun den røde bilen igjen. Parkert ved siden av veien like ved den nye undergangen ved Utslagsnes holdeplass. Og rett ved siden av var det et reklameskilt med en logo i rødt, hvitt og blått. Hadde ikke postmannen Horn nevnt noe om en logo i norske farger.

Kanskje var timen ikke bortkastet likevel?

SMJKs Påskekrim 2024

Etterforskningen gikk bra i postvogna. Man lette etter spor etter gjerningsmennene og hvilken pakke de faktisk hadde tatt. Ane Bangelsen var med på notene og klarte å finne et avrevet ispapir med teksten Mr.Yankee. Når postmennene Horn og Due ble spurt om de hadde spist is i vognen ble Bangelsen umiddelbart avvist med at «i postvesenet spiser eller drikker man aldri ved post! Nei, dette måtte komme fra en av gjerningsmennene.»

Ispapiret ble møysommelig pakket i en bevispose. 

Stein Saks-Holmseth hadde dratt tilbake til kontoret i Tollbugata. Han satt å gjorde papirarbeid når telefonen ringte. I andre enden av røret var det ei klar damestemme. Ganske ung, men i tillegg var det noe kjent med stemmen. Damen presenterte seg omsider som Tone Døv etter å ha forsikret seg at det var Holmseth hun snakket med. Det navnet hørtes kjent ut, tenkte etterforskeren. Tone Døv fortalte at hun ikke hadde mottatt blokkfløyten hun hadde bestilt i instrumentbutikken til J. Tømmerbakk. 

«Nei, alvorlig talt, Fru Døv. Dette har da ikke politiet noe med å gjøre!» svarte Holmseth bryskt. 

«Nå er det ei fløyte jeg har betalt 35000 kroner for da» svarte Tone. 

«Sa du trettifem… tusen!» 

«Ja, det er en Mollehauer blokkfløyte»

SMJKs Påskekrim 2024

Stasjonsmester Braathen tok i mot kriminaletterforsker Saks-Holmseth og konstabel Bangelsen i venterommet. På vei inn til hans kontor gikk følget forbi reisegodsen der en mann med en stor koffert sto å ventet. Mannen virket utålmodig og stirret på sitt armbåndsur flere ganger på den korte tiden følget kunne se han. Den eldre damen foran han i køen hadde ikke den minste hastverk og det hadde ikke mannen på andre siden av skranken heller. Holmseth tenkte at den NSB ansatte mannen må være i slekt med bilsakskyndig Rask. Kanskje var det hans sønn siden han var så treg.

Inne på Braathens kontor satt det to posttjenestemenn. Når døren til kontoret til Stasjonsmester Braathen var lukket ble mennene presentert. Postmennene Horn og Due kunne fortelle at togranet var meget besynderlig. Midt oppe på Saltfjellet hadde gjerningsmennene tatt seg inn i postvogna der Horn og Due satt å sorterte brev fra postsekkene de hadde tatt ombord i Mo i Rana. Postmennene ble bakbundet ved sine plasser før de metodisk hadde gått igjennom pakkene i vogna helt til de hadde funnet en spesiell. Denne tok de med seg og gikk tilbake inn i toget. Hvor mennene hadde gått av ante de ikke. 

Bangelsen var frempå og spurte Due om han viste hva det kunne ha vært i den pakken eller til hvor den skulle. 

Horn skøt in at han mente at han så et merke i norske farger på pakken. 

Politietterforskeren spurte om signalementet til mennene. Hva for klær de hadde på seg og om de hadde lagt merke til andre spesielle ting. 

Due snudde seg mot Horn å sa «jeg mener at han ene snakket litt gebrokkent. Nesten som om han brøt litt på tysk». 

Bodøtoget ranet i natt

Vi har kommet til den femte utgaven av Claes sin påskekrim. Håper dere vil følge med i år også!


Det var sol innimellom snøbygene denne palmesøndagen og et tynt melislag med snø lå på gressplenene. Kriminaletterforsker Stein Saks-Holmseth hadde ikke noe særlig matlyst etter en tur på Monty kvelden før. Selv om han hadde vakt så hadde det blitt kanskje noen flere Nordlandspils en han burde kvelden før. Det hadde vært flere kollegaer på stasjonen som maste på at Holmseth burde være igjen. Det overrasket han en smule. Han virker ikke spesielt godt likt på stasjonen ellers. Noe lå det vel i at man sier at alkohol gjør blind. Dessverre hadde ikke damene kommet langt nok ned i glasset slik at de hadde hatt lyst å bli med han hjem. At damene ikke ble med han hjem, var han ikke spesielt overrasket over.

Omsider ble i hvert fall kaffen ferdig i perkulatoren. Han syntes at den var treg idag. Under tiden satt han som vanlig med avisa. 

Nordlandsposten kunne melde om at det hadde vært ran hos en gullsmed. Verdier for over hundre tusen kroner hadde blitt stjålet hos Brødrene Johansen A/S i Stamsund et par kvelder før. Dette hadde de fått varsling om på stasjonen så klart og de hadde holdt et øye på hvem som kom med fergene fra Lofoten. Det var jo som å lete etter ei nål i ei høystakk, for noe signalement hadde det ikke fått fra Lensmann Klepstad på Leknes. 

Det sto også i avisa om noe som kollegaene hadde hatt det veldig morsomt med kvelden før. I noen uker hadde en vestlending gått dør til dør i Bodø som utga seg for å kunne helbrede folk med reumatiske sykdommer. Ved håndspåleggelse eller ved å la seg rulle inn i eksotiske helbredende skinn kunne plagene fjernes. Ei kvinne hadde henvendt seg til Saks-Holmseth å antydet at mannen at hun måtte ta av seg undertøyet og legge seg på skinnet. Da hun, på nordnorsk vis, brast ut i latter hadde mannen raskt forduftet med skinn og det hele. Kriminaletterforskeren ristet bare på hodet da han leste om dette. 

I det han tok den siste slurken med kaffe ringte telefonen. Det var Ane Bangelsen som satt og hadde vakt på stasjonen. Hun var nettopp uteksaminert og var sylfersk som politikonstabel. Ukjent på stasjonen var hun derimot ikke. Hun hadde i flere år jobbet som sekretær men nå hadde hun endelig fått uniformen på plass. Siden hun var så kjent på stasjonen fra før hadde hun fått ekstravakt denne påsken. 

Bangelsen kunne melde at det atter igjen hadde skjedd noe på stasjonen, og at Saks-Holmseth burde ta seg en tur ned for å snakke med Stasjonsmester Braathens personell. Bodøtoget var ranet i natt.