Kategori: Påskekrim 2022

Del 1: Påskevakt og lunken kaffe.
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth ved Bodø Politistasjon hadde på nytt hatt uflaks med vaktskjemaet denne påsken. Han som hadde sett for seg en fin påske oppe i en hytte ved Lønsdal med fint vær, ski på beina og en appelsin i solveggen, måtte nå pent forholde seg i ro nede ved havet og Bodø sentrum. Det hadde vært litt fyll på lørdagskvelden og litt slagsmål i køen utenfor utestedet Monty. Dette hadde betjentene som hadde vært på vakt ordnet opp i og det var ingenting som Holmseth trengte å bekymre seg for.

Holmseth satt i sin leilighet med en kopp kaffe denne palmesøndagsmorgenen og leste Nordlandposten. Han hadde ikke rukket å lest så nøye gjennom den på lørdagen. Det daglige bekymringene var som vanlig jagerflystøyen fra Starfighterene, Bodø/Glimts gressmatte på Aspmyra, diverse smånotiser og politikk. Men det var siden om ubåtsjakten i Tysfjord som fanget Holmseths interesse. Fredagen uken før hadde man sett en ubåt fra sementfabrikken i Kjøpsvik. Spekulasjonene nå var om den fortsatt var i fjorden, om den var russisk eller en alliert NATO ubåt.
Waldemar Hansen, som var ansatt ved sementfabrikken, oppdaget plutselig et periskop og hele, eller en del av tårnet på ubåten sige sakte og lydløst gjennom vannet. Han ropte på sin kone, som jobbet som vaskehjelp på bedriften og var i ferd med å tømme papirkurver. Hun sprang straks inn og kikket ut over sjøen og fikk syn på periskopet som da var i ferd med å forsvinne i sjøen. – Stille, stille sank det. Jeg synes det hele var uhyggelig. Man kunne jo ikke vite hva det var for noe, fortalte Erna Hansen avisen. De varslet et par arbeidskamerater nede i fabrikken som sprang ut og fikk se flekker på den stille sjøen etter ubåten og bølgene som slo inn mot land. Flere andre kom til og Walderman Hansen bestemte seg da å melde fra til lensmannen, selv om han trodde det var en norsk undervannsbåt.

Ikke lenge etter at Saks-Holmseth hadde lagt fra seg avisen og kaffekoppen var tom ringte telefonen i gangen. Det var betjent Aronsen ved Bodø Politikammer som ringte. Det var best for Kriminalbetjent Saks-Holmseth om han kom ned på politistasjonen. Hvorfor, kunne ikke betjenten fortelle i telefonen, bortsett fra at reketråleren Maylen hadde fått en svært interessant fangst ombord.

Del 2: Det var nok noe annet enn fisk ombord.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Når kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth hadde kommet ned til Sandkaia ved SAS hotellet dagen før var det allerede stor aktivitet ved M/K Maylen. Flere tilskuere hadde naturlig nok tatt oppstilling på kaiene rundt om. Holmseth oppdaget også at militæret var til stede, en Landrover som kriminalbetjenten kjente igjen fra Reitan sto parkert et stykke unna og observerte. Når Holmseth kom ombord i fiskeskøyta ble han møtt av skipper Fische. Og de gikk sammen inn i skipperens lugar. Der fortalte skipperen at dem hadde trålet etter reker i Landegofjorden da noe tok tak i trålen og dro i båten. Fiskeskøyta ble så dratt bakover og Fische hadde slått fullt akterover i maskinen for å følge med. Mannskapet ombord hadde så vidt klart å berge trålen da det det som dro i trålen plutselig løsnet. Trålen ble så dratt inn og tatt ombord. -«Vi holdt på å jobbet for å berge nota i en 7-8 minutter før det slapp tak.» fortalte Fische. «men Kriminalbetjenten ønsker kanskje selv å se hva vi fikk opp?» noe Holmseth ikke var sein å takke ja til.
Nede i lasterommet, ute av syne fra de skuelystne utenfor, lå «fangsten». Holmseth måpte da det stolte mannskapet ombord fjernet presenningen, der lå det en avrevet 25 mm luftvernkanon. I samme øyeblikk hørtes det et voldsomt motorpådrag fra utsiden. Mannskapet dekket raskt over kanonen og gikk opp på dekk for å se. Der hadde motorkanonbåten KNM Glimt lagt til rett ved siden, og samtidig hadde Landroveren parkert på kaia ved landgangen til tråleren. Ut fra Landroveren kom Øverstkommanderende i Nord-Norge, Generaløytnant T. Huitfeldt fra Forsvarskommando Nord-Norge på Reitan. -«Vi tar over her» var det eneste Generaløytnanten hadde sagt. Holmseth gikk så av bordet og bort til politistasjonen.

-«Hva var det som skjedde i går?» rakk så vidt politibetjent Aronsen spørre nysgjerrig i det telefonen til Holmseth ringte.

Det var Skipper Fische som var i andre enden. Hans datter, Line, var borte…

Del 3: Familien Fische
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Frøken Line Fische var ei velholdt pike på 23 år med blå øyner og blondt halvlangt hår. Alltid opptatt av å kle seg ordentlig og moderne. Hun var ikke i nærheten lik sin far som var ganske tæret etter mange år ute på havet med tungt arbeid før han ble skipper på egen båt. De var rett å slett så ulike at de ofte fikk spørsmål om det ikke var postmannen som var heller var faren.

Nei, Line var nok betydelig mer lik sin mor. Stina var 58 år gammel og like pen idag som når hun ble mor til Line. I hvert fall i følge Lines far. Stina kom opprinnelig fra gården Gryn utenfor Stange i Hedmarken. Der hadde familien, med samme navn som gården, gjort det stort innen kornproduksjon. Hvorfor hun forlot Stange og dro til Nordnorge er en merkelig historie. Pengene hun hadde med seg hadde gjort at hun i dag selvsagt var ei av byens finere fruer. Om formiddagene frekventerte disse konditoriet til Joh. Lillegaard & Sønner i Dronningensgate. Her var disponent- og direktørsfruene i byen. Mange av dem bodde fortsatt i Plysjbyen, oppe ved Bodø Bryggeri.

Line hadde gått allmennfag på Bodø Gymnas og jobbet nå ved Bodø Skipsekspedisjon. På grunn av sine foreldres nettverk hadde hun allerede blitt en av sekretærene til bestyreren; Disponent Zahl. Disponenten og Skipper Fische var gode venner og var begge aktive ved Frimurerlogen. Frøken Line Fische hadde gjort det svært godt på skolen og gikk ut med høyeste karakterer. Line drømte om å starte sin egen klesbutikk, noe som moren allerede hadde sagt at hun skulle bidra med midler til. Men det å finne et egnet lokale hadde så langt stoppet drømmene.

Kriminalbetjent Saks-Holmseth å resten av mannskapet på politistasjonen hadde så langt ikke fått noen opplysninger om hvor frøken Fische hadde tatt veien. Hun hadde nå vært savnet i over et døgn. Hjelpekorpset til Røde Kors hadde blitt varslet, men de hadde ennå ikke satt i gang med noen direkte leting. Holmseth bestemte seg for å kjøre hjem til familien Fische. Oppe ved sykehuset, i Biskop Krogs gate lå eneboligen til familien Fische. Holmseth parkerte tjenestebilen og gikk inn den hvite porten og opp trappa til inngangsdøren. Det var tydelig at huset ikke kunne være betalt av pengene fra reketrålingen. Her var det nok fruen i huset som satt på midlene. I det han skulle ringe på, parkerer det en rød snerten MG A roadster fra 1958 på motsatt side av gaten. Ut fra passasjersetet stiger Line. I det hun går over gaten mot eneboligen drar MGen avgårde, som bare sportsbiler gjør.

Holmseth presenterte seg for Frøken Fische og sa samtidig hvorfor han var til stede.
-«Men…» svarte Line, «jeg har bare vært på Fauske hotell med den hyggelige mannen som kjørte den røde sportsbilen.»
-«Du er klar over at du ikke bare kan stikke av på den måten» responderte Kriminalbetjenten.
-«Æh, jeg er 23 år og kan gjøre hva jeg vil!» kastet Line ut av seg.
Holmseth kunne jo forsåvidt ikke benekte henne det. -«men si meg, frøken Fische. Siden vi nå har vært bekymret over deg. Hvem var denne mannen i bilen, og hva har dere gjort?»
-«Det var James Smith. En meget hyggelig engelskmann jeg traff på Topp 13 på SAS hotellet her om kvelden. Han inviterte meg på rommet etterpå. Jeg skal vel ikke stikke under stol at jeg kanskje ble der hele natten. Å i går dro vi sammen til Fauske. Der har vi vært på en romantisk båttur. Det var jo så fint i Nordvika.»
-«Det var ikke kaldt da?» undret Holmseth.
-«Nja, det ble heller hett seinere på kvelden på hotellrommet. Hvis kriminalbetjenten skjønner hva jeg mener?»
-«Ehh joda…» svarte Holmseth i det han gnudde haken ettertenksomt med hånden. Hun her lar seg ikke be to ganger virker det som.

Del 4: Linjevisitasjon og Napoleonskake
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth hadde tatt det veldig med ro etter at frøken Line Fische kom til rette. Nå satt han og spekulerte hva som kunne ha skjedd i Landegodefjorden med tråleren Maylen. Fra hvor kom 25 mm kanonen? Kan det ha vært en gammel tysk eller alliert kanon fra krigen? Men da ville jo ikke tråleren ha blitt dratt bakover vel? Og hvorfor var forsvaret så på hugget? Var de på tå hev pga den mulige episoden i Tysfjord han hadde lest om i avisen? Kunne det rett å slett være en Sovjetisk kanon, å hadde den da blitt revet av en fungerende ubåt?
Nei, han trengte vel ikke å bry seg noe mer om den saken heller. Forsvaret hadde jo sagt at de nå tok over den.
-«Gutta?» ropte Holmseth ut i gangen fra sitt kontor. «Er det noen som ønsker noe fra Løvolds Kafeteria?»

Løvolds kafeteria lå bare et lite steinkast unna politistasjonen og derfra kunne Holmseth se hvor travelt det var på kaia nå som Hurtigruta lå inne. Idag var det gamle ærverdige M/S Vesterålen som var på nordgående. Skipet var det tredje av de s.k. italiabåtene som hurtigrute rederiene kjøpte etter krigen. Den erstattet dampskipet Vesterålen som hadde blitt torpedert utenfor Øksfjord i 1941.
Det var tydelig mye last som skulle ombord, så kranene på forskipet gikk konstant. Mens Holmseth ventet på noe godt til kaffen for gutta så han en hvit Volvo Amazon ble heist ombord.

Vel tilbake ble Holmseth fortalt at Stasjonsmester Braathen ved Bodø Jernbanestasjon hadde ringt, og at Holmseth var ønsket til stasjonen.
-«Det skal jeg selvfølgelig gjøre, men først skal vi ha kaffepause» sa kriminalbetjenten i det han satte skjeen i en Napoleonskake, som så klart kollapset umiddelbart.

-«Jo du skjønner det, Holmseth. Våre mannskaper har vært på linjebefaring mellom Oteråga og Valnesfjord idag.»
-«Linjebefaring?» spurte Holmseth stasjonsmesteren. Etterforskeren var tydelig ikke kjent med NSBs terminologi.
-«Ja, hver dag blir sporet sjekket for å se at alt er sikkert for tog å kjøre på. Og når mannskapet fra Oteråga kom til Nordvika så fant de denne sekken.»
Braathen satte en brun tursekk på skrivebordet sitt inne på kontoret.
-«men Braathen!» uttrykte Holmseth svært overrasket.
-«Ja, Holmseth. Den er full av dynamitt, men den er helt ufarlig. Gutta er vant til sprengstoff og desarmerte den der ute. Sekken innholdet samme type dynamitt som vi bruker om vinteren da vi fjerner is.»
-«men er det da NSBs dynamitt?»
-«Vi sjekker lagrene våre nå for å se om det er noe som mangler»
-«Bra. Nøyaktig hvor ble sekken funnet, stasjonsmester?»
-«Den lå inne i en av kulvertene i svingen. Det hadde blitt en dramatisk hendelse om den hadde gått av der.»
-«Ja det kan jeg godt se for meg.»
-«Ut fra tidsuret ville den ha gått av en liten stund før nattoget fra Trondheim ville ha passert. Det var en utrulig flaks at en av gutta gikk ned for å sjekke om det var is inne i kulverten. De pleier ikke å gjøre det, men været den siste uken har gjort at vi må passe på å holde alle stikkrennene åpne.»
-«Takk for at dere tok kontakt. Jeg tar med meg sekken på politistasjonen så kontakter du meg når du vet noe mer om dere mangler dynamitt».

Del 5: Spekulasjoner og oppklaringer
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth satt i villrede på sitt kontor på politistasjonen i Tollbugata. Det var åpenbart et sabotasjeforsøk mot jernbanen. Men hvorfor? Hva var motivet for en slik aksjon? Og hvem sto i så fall bak?
Holmseth så ut gjennom vinduet bort mot busstorget. De kremhvite og brune bussene til Saltens Bilruter som normalt sto der var borte. Byen var helt stengt nå på Skjærtorsdagen. Måkeskrikene var der fortsatt. De forsto ikke hvorfor det var så lite mennesker i sentrum. Mat skulle de ha uansett. På parkeringsplassen utenfor det høye grå SAS hotellet var det også mindre biler enn normalt. Forskjellen nå var at de sto i rette rader isteden for det rotet som pleide å være der. Blant de pastellfargede sekstitalsbilene sto det en å annen fargerik bil. De var som regel av nyere modell, men Holmseth la merke til en rød sportsbil med sort kalesje. Noen av ungkarene som fløy Starfightere fra Bodø Hovedflystasjon hadde sportsbiler, bortsett fra det var det svært få kabrioleter i Bodø. Og dessuten så hadde pilotene gjerne amerikanske biler som de hadde tatt med seg tilbake etter flyutdanningen sin. Nei, denne så mindre ut. Kanskje det var MGn som Line Fische hadde steget ut av? Holmseth var for langt unna for å klare å se nøyaktig hva for bil det var, isteden ble han vekket fra tankene av telefonen som ringte.

-«Holmseth»
-«Det er stasjonsmester Braathen. Vi har fått sjekket lagrene våre. Noen har vært inne på et av de og tatt dynamitt. Ut fra innholdet i sekken vi fant i går, mangler det nok dynamitt for å fylle i hvertfall en sekk til, om ikke to.»
-«Takk Braathen. Jeg sender en patrulje bort til deg så kan de se på lageret.»

Det var som søren. Da kan vi forvente at sabotøren slår til igjen. Men mot hva?
Telefonen ringte igjen.

-«Holmseth»
-«Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth?» Sa stemmen i røret spørrende.
-«Ja, hvem snakker jeg med?»
-«Å unnskyld. Det er Generalløytnant Hvitfeldt. Jeg måtte bare forsikre meg at jeg snakket med Dem, Kriminalbetjent. Er De alene?»
-«Ja det er jeg.» svarte Holmseth.
-«Siden De var ombord på tråleren Maylen og har sett fangsten deres, og i ly av Deres embede, så kan jeg opplyse at kanonen er av Sovjetisk opphav. Det er en 25 mm luftvernkanon og har mest sannsynlig sittet på en ubåt i det vi i Nato kaller for Wiskeyklassen. Ut fra det avrevne festet på kanonen er det nok fra en ubåt med doble kanoner»
-«Du mener at det har vært en ubåt her i fjorden?»
-«Ja, vi alt tyder på det ja. Men vi ønsker ingen oppmerksomhet rundt dette.»
-«Nei det ønsker ikke jeg heller. Det kan jeg forsikre Generalløytnanten om.»
Samtalen gled så over til hva mennene i NSB hadde funnet. Noe generalløytnanten satte stor pris på å få høre om. Han presiserte for Holmseth at dem måtte bli informert om hva som skjedde i saken videre. Dette var naturlig nok av stor interesse for rikets sikkerhet.

Nå er jeg er helt sikker på at noe har skjedd i Tysfjord, tenkte Holmseth.
Ikke lenge etter satt kriminalbetjenten i politikammerets ene Volvo 144 på vei nordover.

Turen tok sine timer til Kjøpsvik. Det var flere ferger som han måtte vente på. Til slutt kunne kan kjøre inn på gårdstunet til ekteparet Hansen som Holmseth hadde lest om i avisen noen dager tidligere.

-«Beklager å forstyrre ekteparet» unnskyldte Holmseth seg etter at han hadde presentert seg.
-«Ja, er det ikke nok at vi har snakket med lensmannen? At det må komme politi helt fra Bodø må innebære at det vi så faktisk var riktig.» svarte Erna stramt.
-«Det kan jeg dessverre ikke si noe om, fru Hansen. Men jeg er nødt til å få høre Deres historie.»
Erna Hansen snakket som en foss om hva dem hadde sett.

Del 6: Trønder og en merkelig engelskmann
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Møtet med ekteparet Hansen i Kjøpsvik ga egentlig ikke så mye mer informasjon enn hva som hadde stått i avisen. Det var først når kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth hadde vært ombord på fergen mellom Kjøpsvik og Drag da en av fergemannskapet kom bort til han og ønsket å fortelle hva han hadde sett den samme dagen.
-«Lensmainn?» spurte en uniformert mann på trøndersk.
-«Kriminalbetjent Saks-Holmset»
-«Jaja, polti e polti. Uansjett. E du å luska etter ubåtn?»
-«Det kan jeg ikke kommentere»
-«Men lennsmainn kom jo ned fra Hansens. D så æ.»
-«Har De noe De vil fortelle. Og kanskje herren kan fortelle hvem han er?»
-«Jau, Æ e dæksgut her ombord. Kåre Baillsta. Frå Rørvik sjø» sa dekksgutten og strakk ut hånden som Holmseth tok i mot etter at han stappet den siste biten av vaffelen i munnen.
-«Æ så ubåtn æ å. Å itj nok me d. Æ så en froskemainn også. Han kom opp itj så lang fra kaia på Drag.»
Holmseth holdt på å sprute ut kaffen han akkurat hadde tatt en slurk av.
-«Ja å så hoppa en mainn ut av en grønn bil me svart tak sjø, å lasta innj utstyre te karn før dæm dro avgåre sørover.»
-«Du, tusen takk for opplysningene.» han skulle bare ha vist hvor viktige de var.

Når fergen var ankommet Drag kjørte Holmseth av fergen å stoppet ved telefonkiosken som sto på kaia. Han fant noen kronestykker i lomma som han puttet i apparatet og slo nummeret han hadde fått opplyst til militæret inne i fjellet ved Reitan. En kort samtale med referat av hva dekksgutten hadde fortalt ble overbringt til øverstkommanderende Hvitfeldt.

I stedet for å kjøre til politistasjonen, kjørte Holmseth rett hjem til skipper Fische. På nytt åpnet han jernporten og steg opp den solide trappen av granittsteiner før han banket på eikedøren, Tjenestepiken åpnet døren og presenterte seg som Ane Rikke Noeh.
-«Jeg må få snakke med Line Fische umiddelbart.»
-«Hun er i salongen sammen med sin fru Fische. Bare bli med meg.» svarte Ane Rikke og geleidet Holmseth inn i en smakfullt innredet salong med to røde sofaer vendt mot hverandre. De store vinduene vendte ut mot hagen.
-«Frøken Fische! De må fortelle mer om dine bravader med herr Smith.» Line rakk ikke å svare før Holmseth fortsatte
-«og har De truffet Han etter at dere var på Fauske?»
-«Ja jo» svarte Line nølende.
-«Ja jo? Hva er det for et svar? Svar Kriminalbetjenten ordentlig» skjøt moren inn bryskt!
-«Vi har vært på SAS hotellet. Å så har vi kjørt litt rundt med bilen min.»
-«Bilen din? Ikke en rød MG?» spurte Holmseth.
-«Ja, det gamle vraket fikk hun i attenårsgave av meg» svarte Stina Fische.
-«Det er ikke et vrak, mamma! Jeg elsker den bilen» var Line rask med å tillegge. Holmseth så samtidig at fru Fische himlet med øynene.
-«Har herr Smith fått disponere din bil ofte. Han dro jo avgåre med den ja vi møtte hverandre sist.»
-«Ja, James er så snill.»
-«Har herr Smith fortalt hva han jobber med og hva han gjør her i Bodø?»
-«Nei ikke direkte. Han virker å være veldig opptatt av hva som skjer inne på flystasjonen. Vi har vært veldig mye å gått turer i Bodøsjøen, Langstranda og av en eller annen grunn stoppet vi ved fergeleiet ved Vågan. Da forsvant han en stund.»
-«Er det noe annet De har merket ved Ham?»
-«Jeg er ikke så sikker på om han virkelig er engelsk. Min engelsk er ikke super, men av og til så bryter han litt på engelsken sin»
-«Som en østeuropeer?»
-«Ja kanskje. Å så er han veldig opptatt av pappa fiskebåt!»
-«Takk Frøken Fische. De har gitt meg nok av opplysninger. Jeg vil nok anbefale Dem å ikke være så mye sammen med herr Smith. Men tar han kontakt så avvis Ham ikke.»

Del 7: Politijakt
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Gårsdagens oppklaringer hadde endelig gitt kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth noe å jobbe videre med. Nå var det store spørsmålet hvordan få tak i denne James Smith eller hvem han nu enn var? Var det han som bokstavelig talt hadde dukket opp i Drag? Og hvem var det da som hadde hjulpet han der?

Været i Bodø var blitt grått å trist nå på påskeaftenen. De regntunge skyene hang langt ned over Keiservarden. Selv linken var dekt av tåken. Holmseth hutret og surmulte på kontoret sitt. De har sikkert stengt på Topp 13 hele påsken også, tenkte Holmseth i det han kikket ut av vinduet. Det var litt mer trafikk på busstorget idag. I det han i det nærmeste så tomt ut av vinduet får han se en grønn bil med sort tak svinge inn utenfor hovedinngangen til SAS hotellet.
-«Gutter, møte hos meg nå!»
I løpet av sekunder var mannskapet på plass på kontoret. Nå kunne Holmseth fortsette å holde oversikt mot hotellet og snakke med de andre på stasjonen.
-«Ser dere den grønne bilen med sort tak der borte? Pedersen og Kristiansen ta sivilbilen å følg etter den bilen nå med én gang. Hold kontakt med oss på radioen.»
De begge betjentene sprang ut og ikke lenge var de borte ved hotellet og like etter kom det en melding på radioen:
-«De har lastet inn en del utstyr her men er nå klarer for å kjøre. Over.».
-«Mottatt. Følg etter dem. Over.»
-«Mottatt. Slutt.»
Holmseth snudde seg til de andre.
-«Nå må vi være smarte. Vi har bare de uniformerte bilene igjen og vi må ikke vekke oppmerksomhet.»
Det spraket til i radioen:
-«De kjører ut av byen mot Fauske. Over.»
-«Mottatt.»
Holmseth fortsatte, -«det er bare å hive seg rundt å komme oss i bilene!».

Med Pedersen og Kristiansen som guider bar turen innover Saltenfjorden. Forbi Reitan og Valnesfjord. Ved Finneid rett sør for Fauske melder plutselig Pedersen om at bilen svinger av mot Sulitjelma men like etter at de svinger inn på det gamle nedlagte stasjonsområdet. Området hadde blitt ryddet etter nedleggingen av Sulitjelmabanen knappe 5 år tidligere.
-«Det ser ut til at de kjør bort til bruene ved Finneidstrømmen. Vi kan ikke følge dem dit uten å bli sett. Over.»
-«Bare bli der dere er og vent. De må tilbake samme vei. Vi sender ned den andre patruljen etter at de har kjørt for å se hva de har gjort. Over.»
Holmseth og de andre ligger litt etter og ankommer nå Fauske, og de svinger ned til den første telefonkiosken, militæret må varsles.
-«Hvitfeldt»
-«Saks-Holmseth. Vi er nå på Fauske. De mistenkte holder nå på med noe ved Finneidstraumbrua. Jeg antar at de gjør det samme som de forsøkte på ved Nordvika.»
-«Bra, kriminalbetjent. Jeg sender mine mannskap for bistand. Hold meg underrettet.»

Etter en halvtime varslet Pedersen om at de var på veien igjen. Nå videre sørover på E6 mot Rognan og Saltdal.
-«Kjør til Fauske jernbanestasjon. Vi må få stoppet togtrafikken.» utrykte Holmseth.

Med togtrafikken stoppet mellom Rognan og Fauske kjørte følget videre mot Saltdal. Holmseth tok tak i mikrofonen i politibilen:
-«Pedersen, situasjonsrapport. Over.»
-«Vi er midt oppe på Saltfjellet. De kjører på bra her. Over.»
-«Mottatt»

-«Holmseth» det var den andre patruljen som kalte opp.
-«Svarer»
-«Forsvaret er her nå å desarmerer en sprengladning på jernbanebrua»
Se der ja, var det ikke det jeg tenkte, mumlet Holmseth. Men hvor skal dem nå?

Etter en time kommer neste melding:
-«Holmseth» hørtes det i politiradioen.
-«Svarer»
-«Vi har nå passert Krokstrand. Fortsatt kjører de»
-«Mottatt. Slutt»
Vi kan jo ikke følge etter de hele dagen. Nå får folket i Mo i Rana ta over, tenkte Holmseth.
-«Holmseth», kom denne gangen kjapt fra Pedersen,
vi er nå ved jernbanebrua. De har gjort en U-sving her og stoppet rett ved.»
-«Bra. Skygg dem der. Vi er på vei»
Holmseth slår nå på blålysene på politibilen. Varsle Mo i Rana får vente. Vi er uansett nærmest nå. Konkluderte kriminalbetjenten.

I det Holmseth ser Raudfjellfossen bru klarer han og se to skikkelser som klatrer i fagverkskonstruksjonen.
-«De har ikke så mange veier å stikke av nå» utrykte Holmseth i bilen.
Sabotørene ble tatt på fersk gjerning.

Seint på påskeaftens kveld ringer det i Holmseths gang igjen. Det er generalløytnant Hvitfeldt.
-«Fantastisk arbeide, Kriminalbetjent. De har avverget to sabotasje aksjoner idag. To mann er bak lås og slå. De kommunistene var garantert ute etter å ta toget som er meldt i morgen. Det er viktig for oss.»
-«Jaha?» svarte Holmseth nysgjerrig.
-«Ja vi får nye forsyninger i morgen, og det er ikke akkurat blyanter ombord om jeg sier så.»
-«Nei, jeg forstår.» lo Holmseth.
-«Jeg kan også melde om at et Orion fly fra Andøya akkurat nå følger en Sovjetisk ubåt i Vestfjorden. Vi antar at den er på vei mot Tysfjord for å plukke opp en mann.»
-«Men han er vel her i Bodø?»
-«Riktig, Holmseth. Vår etterretning har funnet ut at herr Smith egentlig heter Igor Smirnov. En velkjent agent i Vest-Europa.»
-«Men hva med makkeren hans?»
-«Kjell Kristian Minell har vært i vårt søkelys i årevis. Han har hatt kontakt med Sovjet jevnlig uten at vi har kunnet ta han for noe. Før nå. De skal ha en stor takk, Holmseth.»

Om bare folk kunne ha holdt på med fyll og slagsmål isteden, tenkte Holmseth, der han satte seg i godstolen. Vakta for denne påsken var over. Nå kunne han unne seg noen dager fri.
På platespilleren lå den nyeste platen til Smokie og snurret.
Stein Saks-Holmseth skjenkte opp en stor akevitt. På fjernsynet var det Lørdags Lag med Odd Gryte.
-«Ja, det var litt av en påskeuke» sa Holmseth til seg selv.