SMJKs påskekrim 2022

Del 3: Familien Fische
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Frøken Line Fische var ei velholdt pike på 23 år med blå øyner og blondt halvlangt hår. Alltid opptatt av å kle seg ordentlig og moderne. Hun var ikke i nærheten lik sin far som var ganske tæret etter mange år ute på havet med tungt arbeid før han ble skipper på egen båt. De var rett å slett så ulike at de ofte fikk spørsmål om det ikke var postmannen som var heller var faren.

Nei, Line var nok betydelig mer lik sin mor. Stina var 58 år gammel og like pen idag som når hun ble mor til Line. I hvert fall i følge Lines far. Stina kom opprinnelig fra gården Gryn utenfor Stange i Hedmarken. Der hadde familien, med samme navn som gården, gjort det stort innen kornproduksjon. Hvorfor hun forlot Stange og dro til Nordnorge er en merkelig historie. Pengene hun hadde med seg hadde gjort at hun i dag selvsagt var ei av byens finere fruer. Om formiddagene frekventerte disse konditoriet til Joh. Lillegaard & Sønner i Dronningensgate. Her var disponent- og direktørsfruene i byen. Mange av dem bodde fortsatt i Plysjbyen, oppe ved Bodø Bryggeri.

Line hadde gått allmennfag på Bodø Gymnas og jobbet nå ved Bodø Skipsekspedisjon. På grunn av sine foreldres nettverk hadde hun allerede blitt en av sekretærene til bestyreren; Disponent Zahl. Disponenten og Skipper Fische var gode venner og var begge aktive ved Frimurerlogen. Frøken Line Fische hadde gjort det svært godt på skolen og gikk ut med høyeste karakterer. Line drømte om å starte sin egen klesbutikk, noe som moren allerede hadde sagt at hun skulle bidra med midler til. Men det å finne et egnet lokale hadde så langt stoppet drømmene.

Kriminalbetjent Saks-Holmseth å resten av mannskapet på politistasjonen hadde så langt ikke fått noen opplysninger om hvor frøken Fische hadde tatt veien. Hun hadde nå vært savnet i over et døgn. Hjelpekorpset til Røde Kors hadde blitt varslet, men de hadde ennå ikke satt i gang med noen direkte leting. Holmseth bestemte seg for å kjøre hjem til familien Fische. Oppe ved sykehuset, i Biskop Krogs gate lå eneboligen til familien Fische. Holmseth parkerte tjenestebilen og gikk inn den hvite porten og opp trappa til inngangsdøren. Det var tydelig at huset ikke kunne være betalt av pengene fra reketrålingen. Her var det nok fruen i huset som satt på midlene. I det han skulle ringe på, parkerer det en rød snerten MG A roadster fra 1958 på motsatt side av gaten. Ut fra passasjersetet stiger Line. I det hun går over gaten mot eneboligen drar MGen avgårde, som bare sportsbiler gjør.

Holmseth presenterte seg for Frøken Fische og sa samtidig hvorfor han var til stede.
-«Men…» svarte Line, «jeg har bare vært på Fauske hotell med den hyggelige mannen som kjørte den røde sportsbilen.»
-«Du er klar over at du ikke bare kan stikke av på den måten» responderte Kriminalbetjenten.
-«Æh, jeg er 23 år og kan gjøre hva jeg vil!» kastet Line ut av seg.
Holmseth kunne jo forsåvidt ikke benekte henne det. -«men si meg, frøken Fische. Siden vi nå har vært bekymret over deg. Hvem var denne mannen i bilen, og hva har dere gjort?»
-«Det var James Smith. En meget hyggelig engelskmann jeg traff på Topp 13 på SAS hotellet her om kvelden. Han inviterte meg på rommet etterpå. Jeg skal vel ikke stikke under stol at jeg kanskje ble der hele natten. Å i går dro vi sammen til Fauske. Der har vi vært på en romantisk båttur. Det var jo så fint i Nordvika.»
-«Det var ikke kaldt da?» undret Holmseth.
-«Nja, det ble heller hett seinere på kvelden på hotellrommet. Hvis kriminalbetjenten skjønner hva jeg mener?»
-«Ehh joda…» svarte Holmseth i det han gnudde haken ettertenksomt med hånden. Hun her lar seg ikke be to ganger virker det som.

Skribent: Claes Lislerud

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.