Del 2
Politiet er sjeldent på besøk på disse traktene, så når Stein Saks-Holmseth svinger inn politibilen i bakgården til meierigården så trekker det til seg en del oppmerksomhet. Knut legger merke til politiet setter opp sperrebånd i det han legger i pengeskrinet i kassen. Harald er ved fruktdisken og setter inn dagens forsyning av ferske appelsiner. Knut sier ingenting, han bare observerer hva som skjer over veien.
Det er tidlig formiddag når Stein parkerer ved meieriet. Solen har akkurat kommet over åsryggen. Den får tak i de rustne takrennene, og alt ser litt mer slitent ut enn nødvendig.
To politibetjenter har allerede avsperret området. Buster sitter ved føttene til Arvid og piper svakt. Arvid selv ser ut som en mann som ikke helt har landet i kroppen sin etter sjokket.
– Hvordan fant du ham? spør Stein.
Arvid forteller detaljert, men med den monotone stemmen folk får når de prøver å holde følelsene på avstand. Stein kjenner igjen måten – en slags selvbeskyttelse.
Stein Saks-Holmseth går rolig rundt åstedet. Han kjenner litt av at han tømte den whisky flasken igår, og han rakk ikke å ta en tur i arkivskuffen på kontoret før han dro ut. Det er kanskje på tide å roe ned litt, tenker etterforskeren i det han ser Jonas Moteng ligge delvis skjult av buskaset. Han ser ingen tegn til kamp, ingen synlige skader bortsett fra et blåmerke bak ene øret. Et fall, tenker Stein. Eller kan det være et slag
Stein går langs meieribygget. Det lukter fukt og gammelt treskur. Trappa opp mot lagerdelen har et trinn som alltid har vært litt råttent; han husker det fra en inspeksjon flere år tilbake. Meieriet var en gang hjertet av området — melkebiler, traktorer, folk som hilste i forbifarten.
Nå er det bare skallet igjen.
På andre siden av veien står Harald Moteng utenfor butikken. Han gjør ingenting for å skjule at han stirrer rett på åstedet. Hendene er stukket dypt ned i lomma på en slitt vindjakke. Ansiktet er stivt – ikke trist, mer som om han prøver å holde noe inni seg.
Stein går bort.
– Det er Jonas, bekrefter Stein.
Harald nikker.
– Jeg så politiet komme. Jeg skjønte tegninga.
– Når så du ham sist?
– I går kveld.
– Sa han hvor han skulle?
Harald nøler. Det er kort, men nok til at Stein registrerer det.
– Nei. Han bare… gikk.
Stein noterer. Dette er ikke hele sannheten. Ikke engang halve.
